MENY

FAKTA OM

ORGANISASJONER




AVISER OG TIDSSKRIFT    
Jan W Hansvoll
Pensjonert offiser
Leder og redaktør
E-post; hansvoll@start.no
Tlf: 920 97 24
 
STYRET 2009

Jan W Hansvoll, leder
Karl Anton Hansen, nestleder
Marit Garaas Gulli, sekretær
Karsten Johannsen, kasserer
Ivar Johnsen, styremedlem

Svein Nymoen, 1.vara
Roar Rypern, 2.vara

FORMÅL

Norges Forsvarsforening  er en sivil,uavhengig og partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for at forsvarsviljenm til enhver tid er levende i vårt folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.

FORSTÅELSE FOR VÅRT TOTALFORSVAR

NFF ble ble grunnlagt i 1886. Gjennom aktiv informasjonsvirksomhety sprer NFF opplysning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og skaper forståelse og støtte for vårt totalforsvar Dette gjøres ved henvendelser til politiske myndigheter, informasjon til presse, internett og andre medier i tillegg til møter, foredrag, kurs og seminarer.

FORSVARET SKAL SIKRE FREDEN

Fred er ikke bare fravær av krig. Fred er uløselig knyttet til frihet og uavhengighet. Forsvarsevnen Forsvarsevnen må være basert på uforutsigbare forutsetninger og langsiktig planlegging. Forsvaret kan raskt rives ned, mens det tar tid i å bygge det opp. Et troverdig forsvar innenfor NATO-alliansen er vår beste garanti for fred.


KFF DEKKER KOMMUNENE:


FORSVARS-
DEPARTEMENTET



 

 


 
SALG AV BØKER

Telemark regiments historie, et praktbind om regimentet og om Heistadmoen ekserserplass. Dette er en minnerik lokal historiebok for alle dem som har tjenestegjort ved Telemark regiment eller/og på Heistadmoen..Forfatter er oberst (P) Sigurd Friis, TMRs nest siste regimentssjef før regimentet ble medlagt i 2002.

Marit Gulli, KFFs sekretær, tar imot din bestilling. Boken koster 100 kroner (eksklusiv porto).
Mobil: 920 57 634.

E-post: marit.gulli@ka-group.com 

Libanon, et konfliktfullt land i Midtøsten

17.01.2010
Jan W Hansvoll
Republikken Libanon ligger i Midtøsten, ved østbredden av Middelhavet, grenser i nord og øst til Syria, i sør til Israel og Golanhøydene. Landet har navn etter fjellkjeden Libanon, arab. Jabal Lubnan - Det hvite fjell. Dagens Libanon, var allerede fra gammelt av, gjenstand for omfattende handelsvirksomhet og ble derfor tidlig et knutepunkt i regionen.
 
Området ble tidlig kristnet, men fra og med 800-tallet ble islam og alt arabisk, framtredende. Libanon var også helt sentral i det som er kjent som korsfarertiden, hvis kristne korsfarere forsøkte å erobre de hellige steder tilbake fra muslimene. Det ottomanske riket og kolonimakter, særlig representert ved Frankrike fra midten av 1800-tallet, skulle komme til å sette stort preg på det libanesiske samfunnet. 
 
I 1920 ble Libanon fransk mandatområde. I 1926 ble landet republikk under fransk overhøyhet med et visst selvstyre og med den arabiske verdenens eldste grunnlov. Folketellingen i 1932 viste at de kristne var i knepent flertall i landet. Libanon var dermed det eneste landet i den arabiske verden med et kristent flertall. Siden den gang er ingen folketelling blitt gjennomført. 
 
I tiden etter første verdenskrig tiltok de libanesiske kravene om økt selvstendighet og i 1943 aksepterte Frankrike, noe motvillig, økt selvstendighet og en avtale i 1946 garanterte for full fransk militær tilbaketrekning. I 1946 ble Libanon et selvstendig land. 
 
Libanon er et land med mange og høye fjell. De to fjellkjedene Libanon og Anti-Libanon har begge topper på cirka tre tusen meter som er snødekte fra desember til mai. En fruktbar slette følger kysten langs Middelhavet, og landet har middelhavsklima med fuktige, milde vintrer og tørre, varme somrer.
 
Befolkning
Av Libanons befolkning er ca. 90 % arabere. I tillegg finnes det en rekke minoriteter i landet; armenere, kurdere, drusere, assyrere, tyrkere og grekere. Det libanesiske samfunnet er kjennetegnet ved at sekteriske grupperinger, basert på religionstilknytning, er avgjørende for tilhørigheten og inndelingen av samfunnet snarere enn etnisitet. Den mest markante skillelinjen går mellom islam og kristendom. Det er således vanlig å dele Libanons befolkning i fire hovedgrupper; shia-muslimer, sunnimuslimer, drusere og maronitter. Det bor en rekke gjestearbeidere i landet, særlig syrere. Kurderne som er bosatt i Libanon er i hovedsak innvandret fra Syria.
 

Religion
I Libanon har religion en særskilt betydning utover det rent trosmessige. Først og fremst er det en sentral faktor i landets oppdeling i ulike grupper som har sine egne ledere og måter å fungere på. De ulike religiøse samfunnene håndhever blant annet familielovgivningen innen sin gruppe. Dette omfatter ekteskapsinngåelse, skilsmisse, barnefordeling og arv.  
 
Libanon er religiøst svært mangfoldig, på tross av at det geografisk er et forholdsvis lite land. Landet har 18 offisielt anerkjente religiøse grupper og alle "bokens folk" er formelt anerkjent i landet; muslimer, kristne og jøder. Den muslimske befolkningen består av shia-muslimer, sunnimuslimer, drusere og ismailer. Sunnimuslimene utgjør ca. en tredjedel av landets befolkning. De er i stor grad sysselsatt innen handel og politikk. 
 
Shia-muslimene antas å være noen flere enn sunnimuslimene, men er den fattigste og minst innflytelsesrike gruppen tradisjonelt sett. Den shia-muslimske befolkningen anser ayatollah Muhammad Hussain Fadlallah som sin åndelige leder. Store deler av det shia-muslimske samfunnet de senere tiår knyttet relativt nære bånd til Iran, særlig gjennom oppbyggingen av den Iran-støttede Hizbollah-bevegelsen. 
 
5-6 prosent av landets befolkning er drusere. Druserne forener elementer fra kristendom, islam samt gresk og hinduistisk filosofi i sin religion, som ofte anses for å være relativt nært beslektet med shiaislam.

Bilde: Drusisk bryllup
 
I tillegg lever det mindre minoriteter av ismailier og alawier i Libanon. Disse regnes også for å være beslektet med shiaislam. 
 
Den største kristne gruppen er maronitter. De utgjorde i overkant av 15 prosent på 80-tallet. Maronittene har bevart sin identitet gjennom å isolere seg i fjellområdene i Libanon. Den maronittiske kirke er i kommunion med Den katolske kirke og det maronittiske samfunnet har nære bånd til særlig Frankrike. 
De greskortodokse og greskkatolske er de øvrige større kristne samfunnene. I tillegg finnes det mindre grupper av katolikker, protestanter, assyrere og syrisk ortodokse. 
 
Grovt sett kan det sies at sunnimuslimer bor nord i landet, langs kysten og i byene. Shia-muslimene er hovedsakelig bosatt sør i landet og i de fattige områdene i det sørlige Beirut og i Beqa. Maronitter har sine kjerneområder nord og øst for Beirut, mens drusere først og fremst er bosatt i fjellområdene sør for Beirut.  
 
Historie
Libanon har betalt en høy pris for konfliktene som kom i kjølvannet av at staten Israel ble opprettet i 1948. De store leirene for palestinske flyktninger i Sør-Libanon ble utgangspunkt for den palestinske frigjøringskampen, og dette var en medvirkende årsak til at det i 1975 brøt ut krig mellom vestlig, Israel-vennlige kristne og radikale muslimske grupperinger. Borgerkrigen i Libanon varte i femten år. Nabolandene Syria og Iran bidro økonomisk og materielt til å bygge opp den sjiamuslimske militære organisasjonen Hizbollah. Årsaken til dette, var at de ønsket større innflytelse over Libanon. Hizbollah holder til i Sør-Libanon, og har etter hvert, fått så stor makt at området fungerer som en stat i staten. Organisasjonen ble opprettet for å kjempe mot israelerne som hadde hærstyrker i Libanon fra 1982 til 2000, men fortsatte sin virksomhet også etter at Israel trakk seg ut. Hizbollah antas i dag å være større enn den libanesiske hæren.
 
Libanon ble selvstendig i 1946. Da hadde landet vært fransk mandatområde siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Libanon var kjent som Midtøstens Sveits, og hovedstaden Beirut ble på grunn av sine brede boulevarder og franskinspirerte arkitektur, kalt Midtøstens Paris. Det var få av praktbyggene som overlevde den libanesiske borgerkrigen som varte fra 1975 til 1990.
 
Borgerkrigen i Libanon kan ikke sees isolert fra konflikten mellom palestinere og israelere. Mange palestinere søkte tilflukt i Libanon, da de rømte unna israelernes offensiver på slutten av 40-tallet og i 1967.
 
Mange bor fremdeles i flyktningleire, og palestinske flyktninger utgjør i dag om lag 10 prosent av den libanesiske befolkningen. Leirene har hele tiden vært den palestinske motstandsbevegelsens viktigste rekrutteringsbase. Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) etablerte tidlig militærbaser i Sør-Libanon som ble brukt som utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. Da PLO ble tvunget til å forlate Jordan i 1970, etablerte de sitt hovedkontor i Beirut. Det var med andre ord en tydelig palestinsk tilstedeværelse i landet, og fra slutten av sekstitallet førte dette til en tiltakende spenning mellom palestinerne og libanesiske, nasjonalistiske grupper. Falangistene var en slik libanesisk gruppe. De hadde sitt utspring i det største kristne samfunnet i Libanon, nemlig hos de arabisktalende maronittene.
 
I tillegg til konflikten mellom palestinere og falangister, ble kløften mellom venstre- og høyreside i den libanesiske politikken stadig større utover på 1960 tallet. Gjennom hele landets historie hadde Libanons politiske liv vært dominert av landets kristne befolkning, som utgjorde et knapt flertall i en befolkning som også besto av store grupper drusere, sjiamuslimer og sunnimuslimer.
 
Nå ønsket radikale muslimske krefter endring. Den muslimske venstresiden allierte seg med palestinerne, mens Falangistene fikk støtte av Regjeringshæren og Israel. Palestina-Israel-konflikten ble dermed blandet med interne stridigheter, og utover på syttitallet ble frontene stadig hardere, og de voldelige sammenstøtene kom stadig hyppigere.
 
Hendelsen som regnes som begynnelsen på borgerkrigen, var et Falangistangrep på en buss med palestinere i Beirut i april 1975. PLOs leder Yasser Arafat forsøkte å holde PLO utenfor, men falangistangrep på flere palestinske flyktningleire gjorde det umulig.
 
Deretter fulgte år med harde kamper og mange aktører. Andre land blandet seg også inn, og særlig Syria og Israel var aktive i kamphandlingene. Syria har tradisjonelt spilt en viktig rolle i libanesisk politikk, og har ønsket å innlemme Libanon i Syria. Først i 1991 anerkjente Syria Libanon som eget land, og Syria har hatt tropper i landet fram til 2005. Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen. For det første støttet de falangistene både materielt og militært. De to mest kjente massakrene i palestinske flyktningleire, i Sabra og Shatila, ble utført av falangistene, mens israelerne voktet utgangene.
 
Israel støttet også South Libanese Army (SLA), som kjempet mot PLO i Sør-Libanon. For det andre gikk også Israel selv inn i Libanon med tropper, første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne valgte å trekke seg ut.
 
FN etablerte en observasjonsstyrke i grenseområdene. Israel gikk imidlertid inn igjen på nytt i 1982, og okkuperte store deler av Libanon fram til 1985. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand, og i Sør-Libanon ble blant annet den sjiamuslimske grupperingen Hizbollah opprettet for å bekjempe israelerne.

Foto: Israelske panserstyrker 

I 1985 valgte israelerne å trekke seg tilbake til en selvdefinert sikkerhetssone, og først i 2000 trakk de seg helt ut av landet. Borgerkrigens avslutning settes ofte til 1990, da den såkalte Taif-avtalen fikk praktiske konsekvenser, og man startet avvæpningen av de forskjellige militsgruppene. Man regner med at om lag 100 000 mennesker mistet livet i løpet av den femten år lange borgerkrigen. Like mange ble påført varige skader
 
Etter at borgerkrigen var slutt, ble de ulike militante fraksjonene avvæpnet. Den eneste gruppen som man ikke fikk med på å gi fra seg våpnene var Hizbollah, som etter hvert har vokst til å bli landets største militærmakt. Hizbollah har mottatt massiv militær hjelp fra de sjiamuslimske nabolandene Iran og Syria. De har også sterk støtte hos sørlibaneserne etter i mange år å ha prioritert å drive skoler og sykehus for lokalbefolkningen. Fra 1992 har også Hizbollah vært politisk parti, og har i dag flere representanter i både regjeringen og parlamentet.
 
Det libanesiske styringssystemet
Landets styringssystem er basert på den sekteriske oppsplittingen og er ment å skulle sørge for en maktdeling mellom de ulike religiøse gruppene for å skape en balanse. Grunnloven er blitt endret flere ganger, men grunnprinsippene om maktdeling har i hovedsak ligget fast. Ifølge denne skal landets president være maronitt, statsministeren sunnimuslim og parlamentets president skal være sjiamuslim. Parlamentsvalg skal finne sted hvert fjerde år, parlamentet velger president hvert sjette år. Presidenten og parlamentet blir igjen enige om hvem som skal bli statsminister. 
 
Etter borgerkrigen (1975-90), ble det foretatt endringer i grunnloven som medførte at de kristne ikke lenger skulle ha flertallet i regjeringen, men ministerpostene skulle fordeles likt mellom de kristne og de muslimske gruppene. Dernest ble det foretatt en maktforskyvning fra presidenten til statsministeren. Endringene medførte dermed en styrking av landets muslimske befolkning. 
 
De 128 plassene i parlamentet er fordelt mellom de offisielt anerkjente religiøse gruppene i landet. 64 plasser fordeles mellom maronitter og øvrige kristne minoriteter. De øvrige 64 plassene fordeles mellom sunnimuslimer, shia-muslimer, drusere og alawier. Den politiske utøvelsen i statsforvaltningen finner dermed ikke sted på basis av politiske partier, men utøves av personer som velges på grunnlag av sin religiøse og slektsmessige tilhørighet. Innad i disse gruppene eksisterer det imidlertid lister og politiske blokkdannelser. 
 
På muslimsk side er Hizbollah og Amal helt sentrale blant shia-muslimene og disse har nær kontakt med nabolandet Syria. Sunnimuslimene har ikke hatt tilsvarende sterke organisasjoner, men parlamentets største parti Tayaar al-Mustaqbal ledes av Saad Hariri. Det støttes i hovedsak av sunnimuslimer, men også av en rekke andre muslimske grupper.
Blant druserne står Walid Jumblatt sitt progressive sosialistparti al-Hizb al-taqadummi al-ishtiraki sterkt.
 
Blant de kristne fordeler stemmene seg på partier som ledes av ulike velkjente familier. De fleste partiene er sterkt anti-syriske. Det mest sentrale blant maronittene er høyrepartiet falangistene (al-Kataib), som også ledet den kristne motstanden under borgerkrigen. Partiet ledes i dag av tidligere president Amin Gemeyal. Falangistene inngår i Qornet Shehwan, en anti-syrisk allianse bestående av ortodokse, gresk-katolske og maronitter fra ulike partier.  Den patriotiske bevegelsen (CPL) ledet av Michel Aoun står sterkt blant de kristne. I motsetning til de fleste kristne partiene, har Aoun gått i allianse med Hizbollah.
 
Økonomi og handel
Libanons økonomi ble betydelig svekket av krigshandlingene, og de fleste utenlandske selskaper trakk seg ut. Næringslivet har imidlertid vært i v ekst de siste årene, etter at situasjonen stabiliserte seg og borgerkrigen tok slutt. Krigshandlingene sommeren 2006 har satt landet mange tiår tilbake, og vil få alvorlige konsekvenser for Libanons videre utvikling. Libanons utenrikshandel består for det meste av frukt, grønnsaker og forskjellige tekstiler. Landet fikk, i motsetning til nabolandene, tidlig etablert en betydelig industri, men har selv ikke olje, men tar imot olje fra nabolandene for videreforedling. De produserer også møbler og ulike trevarer. Men også industrien har blitt rammet av de langvarige væpnede konfliktene i landet.
 
Hvem søker asyl og hvorfor?
Et stort antall libanesere har siden slutten av 1800-tallet søkt ut av Libanon. Dette har resultert i libanesiske miljøer i en rekke ulike land. Fremfor alt i USA og Brasil, men også i en rekke afrikanske land og i Europa. 
 
Dagens flyktningsituasjon i Libanon og nabolandene er komplisert og det eksakte omfanget er ikke kjent. Særlig gjelder dette de palestinske flyktningene som er den største gruppen flyktninger i Libanon. Gjentagende krigshandlinger langs den libanesisk-israelske grensen medfører også stadig nye forflytninger og komplikasjoner med retur grunnet ødelagt infrastruktur og landminer. I tillegg finnes det fremdeles internflyktninger i landet etter borgerkrigen i 1975-90 og etter den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon fram til 2000. 
 
De senere år har det ankommet et stigende antall irakiske, somaliske og sudanske flyktninger i Libanon. Ifølge Human Rights Watch risikerer de irakiske flyktningene deportasjon. Ifølge libanesisk lov er det forbudt å reise direkte inn i Israel fra Libanon. I tillegg må alle menn mellom 18 og 21 år ha en offisiell tillatelse til å forlate landet.
 Det kom anslagsvis 80-100 asylsøkere fra Libanon til Norge i 2008. Dette tallet inkluderer  både libanesiske statsborgere og statsløse palestinere. Det er en overvekt av unge, enslige menn som søker asyl.
 
Blant de statsløse palestinerne er de vanligste anførslene:
 
De generelt dårlige leveforholdene i flyktningleirene.
Frykt for forfølgelse fra islamistiske eller sekulære grupper i leirene fordi de har trukket seg ut eller tilhører en annen gruppe. 
- Frykt for æresdrap på grunn av utenomekteskapelige forhold og blodhevn/blodfeider. 
 
De vanligste anførslene blant libanesiske statsborgere er:
 
Tvangsrekruttering og forfølgelse fra Hizbollah.
Frykt for represalier på grunn av kollaboratørvirksomhet/samarbeid med Israel.
Frykt for forfølgelse fra de libanesiske sikkerhetsstyrkene på grunn av medlemskap/mistanke om medlemskap i en islamistisk gruppe.
Sekteriske konflikter.
Publiseres med eRedaktør