MENY

FAKTA OM

ORGANISASJONER




AVISER OG TIDSSKRIFT    
Jan W Hansvoll
Pensjonert offiser
Leder og redaktør
E-post; hansvoll@start.no
Tlf: 920 97 24
 
STYRET 2009

Jan W Hansvoll, leder
Karl Anton Hansen, nestleder
Marit Garaas Gulli, sekretær
Karsten Johannsen, kasserer
Ivar Johnsen, styremedlem

Svein Nymoen, 1.vara
Roar Rypern, 2.vara

FORMÅL

Norges Forsvarsforening  er en sivil,uavhengig og partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for at forsvarsviljenm til enhver tid er levende i vårt folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.

FORSTÅELSE FOR VÅRT TOTALFORSVAR

NFF ble ble grunnlagt i 1886. Gjennom aktiv informasjonsvirksomhety sprer NFF opplysning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og skaper forståelse og støtte for vårt totalforsvar Dette gjøres ved henvendelser til politiske myndigheter, informasjon til presse, internett og andre medier i tillegg til møter, foredrag, kurs og seminarer.

FORSVARET SKAL SIKRE FREDEN

Fred er ikke bare fravær av krig. Fred er uløselig knyttet til frihet og uavhengighet. Forsvarsevnen Forsvarsevnen må være basert på uforutsigbare forutsetninger og langsiktig planlegging. Forsvaret kan raskt rives ned, mens det tar tid i å bygge det opp. Et troverdig forsvar innenfor NATO-alliansen er vår beste garanti for fred.


KFF DEKKER KOMMUNENE:


FORSVARS-
DEPARTEMENTET



 

 


 
SALG AV BØKER

Telemark regiments historie, et praktbind om regimentet og om Heistadmoen ekserserplass. Dette er en minnerik lokal historiebok for alle dem som har tjenestegjort ved Telemark regiment eller/og på Heistadmoen..Forfatter er oberst (P) Sigurd Friis, TMRs nest siste regimentssjef før regimentet ble medlagt i 2002.

Marit Gulli, KFFs sekretær, tar imot din bestilling. Boken koster 100 kroner (eksklusiv porto).
Mobil: 920 57 634.

E-post: marit.gulli@ka-group.com 

Forsvarets mål og oppgaver etter krigen

01.02.2010
Jan W Hansvoll
Det har en rekke hovedoppgaver som det ikke alltid er så lett å forene. Forsvaret skal blant annet sørge for et balansert og troverdig territorialforsvar, krisehåndtering, etterretningstjeneste, sikkerhetstjeneste og redningstjeneste. Det skal også stille styrker og personell til disposisjon for ulike fredsbevarende engasjementer. Ifølge Grunnloven er Kongen den høyeste militære befalingsmann i landet. Denne myndigheten utøves i statsråd, av regjeringen.
 
Regjeringen har det øverste utøvende ansvaret både for den militære og sivile forberedelsen i fredstid og for å lede totalforsvaret i krig.
 
Forsvarssjefen er landets høyeste militære embetsmann og regjeringens og forsvarsministerens nærmeste militære rådgiver i militære spørsmål. I fred har han kommando over Norges forsvar. I krig fortsetter han å være regjeringens nærmeste militære rådgiver. Kommandomyndigheten blir derimot overført til den allierte sjefen.
 
Alle deler av samfunnslivet er forpliktet å ta del i forsvaret av Norge. Det forutsetter et nært samarbeid mellom militære og sivile myndigheter. En rekke oppgaver som i mange andre land, blir tatt hånd om av det militære, blir i Norge for en stor del dekket av den sivile sektoren. Det gjelder blant annet forsyninger og transport. Ved krig kan Forsvaret rekvirere sivile fly, skip, kjøretøyer og lignende. Evnen til en omfattende mobilisering av hele det norske samfunn er svært viktig for forsvarsevnen.
 
Den militære kampen må i første omgang utkjempes av norske styrker. Men norske myndigheter har ikke ment ar landet ved egen innsats vil avskrekke eller eventuelt slå tilbake en fiende. Alliert ryggdekning og hjelp var uansett nødvendig.
 
Den spesielle internasjonale situasjonen var en annen grunnleggende forutsetning for den norske oppslutningen om Atlanterhavspakten. Under den kalde krigen så de fleste nordmenn på kommunistblokken som hovedtrusselen mot fred og sikkerhet. Den sovjetiske ensrettingen i Øst-Europa og bistandspakten med Finland i 1948 skremte mange og vakte avsky. Særlig i de første etterkrigsårene ble norske kommunister stemplet som potensielle landsforrædere på grunn av sin reservasjonsløse støtte til sovjetisk politikk, og det ble tatt en rekke dramatiske forholdsregler mot dem.
 
Selv om faren for storkrig dominerte forsvarsplanleggingen, måtte både norske og allierte myndigheter ta i betraktning at Sovjetunionen ville ha militær kapasitet til et lokalt fremstøt mot Nord-Norge uten særlig varsel. Man tenkte seg at Sovjet ville få omfattende militærstrategiske fordeler ved å okkupere de svakt befestede grenseområdene eller hele den nordlige landsdelen – Nordområdene.
 
Utfra en vurdering om at USA og NATO neppe ville risikere en atomkrig for Nord-Norges skyld, kunne de sovjetiske lederne bli fristet til å våge et angrep over den norsk-sovjetiske grensen. Til tross for denne bekymring, ble de militære tiltakene i Finnmark begrenset. Det kom både av hensynet til den indrepolitiske opposisjonen og sannsynlige sovjetiske protester og militære motsvar. Den norske lavspenningspolitikken tillot ikke en brå og omfattende militær oppbygging i Finnmark. Militært sett var heller ikke grensefylket til Sovjet lett å forsvare. Atlanterhavsalliansen ble altså av de fleste oppfattet som en forsikring mot både krig og at Norge skulle måtte forsvare seg alene. Samtidig var det for samtlige norske regjeringer et utenrikspolitisk hovedmål å arbeide for avspenning og tilnærming mellom blokkene.
 
De ulike nasjonale interessene var ikke alltid lett å forene innenfor NATO samarbeidet. Det gjorde sitt til å gi norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk et litt tvetydig preg. På den ene siden var Norge som en liten, utsatt flankestat opptatt av å skaffe seg solid alliert støtte og slik avskrekke Sovjet mot ethvert militært fremstøt i nordområdene. På den andre siden gjaldt det å hindre ar de vestlige stormaktene tok seg for mange friheter på norsk territorium og førte en for provoserende politikk overfor Sovjetunionen både internasjonalt og i Skandinavia.
 
Det førte til en vanskelig norsk balansepolitikk og en komplisert avveining mellom ulike politiske og militære hensyn. Samarbeid og krav om et sterkere alliert engasjement på norsk territorium gikk dermed hånd i hånd. Med en tradisjonell skepsis til stormakter og med en rekke selvpålagte militære begrensninger.
Publiseres med eRedaktør