MENY

FAKTA OM

ORGANISASJONER




AVISER OG TIDSSKRIFT    
Jan W Hansvoll
Pensjonert offiser
Leder og redaktør
E-post; hansvoll@start.no
Tlf: 920 97 24
 
STYRET 2009

Jan W Hansvoll, leder
Karl Anton Hansen, nestleder
Marit Garaas Gulli, sekretær
Karsten Johannsen, kasserer
Ivar Johnsen, styremedlem

Svein Nymoen, 1.vara
Roar Rypern, 2.vara

FORMÅL

Norges Forsvarsforening  er en sivil,uavhengig og partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for at forsvarsviljenm til enhver tid er levende i vårt folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.

FORSTÅELSE FOR VÅRT TOTALFORSVAR

NFF ble ble grunnlagt i 1886. Gjennom aktiv informasjonsvirksomhety sprer NFF opplysning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og skaper forståelse og støtte for vårt totalforsvar Dette gjøres ved henvendelser til politiske myndigheter, informasjon til presse, internett og andre medier i tillegg til møter, foredrag, kurs og seminarer.

FORSVARET SKAL SIKRE FREDEN

Fred er ikke bare fravær av krig. Fred er uløselig knyttet til frihet og uavhengighet. Forsvarsevnen Forsvarsevnen må være basert på uforutsigbare forutsetninger og langsiktig planlegging. Forsvaret kan raskt rives ned, mens det tar tid i å bygge det opp. Et troverdig forsvar innenfor NATO-alliansen er vår beste garanti for fred.


KFF DEKKER KOMMUNENE:


FORSVARS-
DEPARTEMENTET



 

 


 
SALG AV BØKER

Telemark regiments historie, et praktbind om regimentet og om Heistadmoen ekserserplass. Dette er en minnerik lokal historiebok for alle dem som har tjenestegjort ved Telemark regiment eller/og på Heistadmoen..Forfatter er oberst (P) Sigurd Friis, TMRs nest siste regimentssjef før regimentet ble medlagt i 2002.

Marit Gulli, KFFs sekretær, tar imot din bestilling. Boken koster 100 kroner (eksklusiv porto).
Mobil: 920 57 634.

E-post: marit.gulli@ka-group.com 

Norge og det atlantiske fellesforsvaret

07.02.2010
Jan W Hansvoll
Det ble ansett å være i norsk interesse at Atlanterhavsalliansen under Koreakrigen i 1950 – 53, ble mer fasttømret. Det skjedde blant annet gjennom at det ble opprettet en rekke felleskommandoer med flernasjonale staber. Fra midten av 1970 årene var få mot selve alliansetilknytningen. Tidlig i 1990 årene, da den kalde krigen var avviklet, mente til og med et flertall av dem som stemte på SV, at NATO bidrog til fred.
 
En av dem fikk hovedkvarter i Oslo-området, først på Voksenkollen, kort tid etter på Kolsås. I spissen for alliansens samlede styrker i Europa stod en militær øverstkommanderende, og den første var general Dwight Eisenhower. Han hadde ledet de allierte styrkene i Europa under den andre verdenskrigen og ble valgt til amerikansk president i 1952.
 
Foto:NATO-hovedkvarteret på Kolsås utenfor Oslo i 1979

Atlanterhavspakten ble dermed under trykket av kommunistisk ekspansjon, omdannet fra en tradisjonell bistandsallianse til et integrert forsvarssamarbeid. Den videregående militære samordningen, innebar blant annet at utarbeidingen av forsvarsplaner, prioriteringen av materiellkjøp og fastleggingen av forsvarsbudsjetter og tjenestetid måtte skje i et nært samspill med allierte og med de alliertes interesser for øye. Fellesforsvaret knesatte prinsippet om kollektivt balanserte styrker. Det vil si at prioriteringen mellom forsvarsgrenene skulle balansertes innenfor alliansen som helhet snarere enn innenfor hvert enkelt land. For Norges del innebar det at sjøforsvaret lenge fikk forholdsvis små bevilgninger og måtte satse på mindre marinefartøyer og kystforsvaret.
 
Sterke amerikanske og britiske sjøstridskrefter skulle ha hovedansvaret for å kontrollere de store havområdene rundt Norge. Det ble etter hvert en ganske utstrakt våpenstandardisering og et militært forskningssamarbeid. Videre førte NATO-samarbeidet til hyppige utenrikspolitiske konsultasjoner.
 
Medlemslandenes forsvars- og sikkerhetspolitikk ble derfor på mange felter samordnet. Også de norske hemmelige tjenestene ble vevd inn i et omfattende vestlig flersidig og tosidig samarbeid. Særlig viktig var samarbeidet med briter og amerikanere om overvåkning og etterretning.
 
Endelig deltok Norge fra 1948 av gjennom samarbeidet i Coordinating Commitee i den vestlige økonomiske krigføringen mot kommunistblokken. Hensikten var å svekke krigspotensialet til øststatene ved å hindre at de fikk tilført strategiske råvarer og avansert teknologi. Særlig fra 1955 var det strenge vestlige restriksjoner med handelen i øst.
 
Forsvarsalliansen betydde at andre og sterke land innstiller seg på å bruke noen av sine militære ressurser til forsvar av Norge, fremhevet daværende forsvarsminister Jans Chr Hauge i Stortinget i 1950.
 
Men også Norge måtte yte sitt, Forsvarsutgiftene stod for 2,5 prosent av BRP i 1950. Andeler økte til 5,6 prosent i 1953 og lå deretter frem til 1990 på omtrent 4 prosent. Som i andre land ble tjenestetida kraftig utvidet i første halvdel av 1950 årene.
 
Særlig NATOs første år var det sterkt amerikansk påtrykk for at de europeiske landene skulle ta på seg større forsvarsbyrder. Da den kalde krigenebbet ut omkring 1990, ble det vanskelig for både Norge og andre allierte, å holdeforsvarsutgifter og tjenestetid på samme nivå.
 
Omfattende alliert hjelp gjorde det likevel lettere å bygge opp det norske forsvaret. I perioden 1948 – 52 fikk Norge Marshall – hjelp fra USA til rundt 40 milliarder 1995 kroner. Den amerikanske våpenhjelpen i perioden 1950 – 1965 var storstilt. I alt fikk Norge militært materiell til en verdi av nær 100 milliarder i 1995 kroner.
 
Gjennom hele den kalde krigen ble Norge via NATOs infrastrukturprogram tilført store midler til bygging av flyplasser, havne- og veianlegg og militære installasjoner, i alt nesten 33 milliarder i 1995 kroner. Ikke minst den nordlige landsdelen dro nytte av disse overføringene.
 
Endelig ble betydelige allierte styrker øremerket for mulig innsats i Norge i tilfelle krig. Verdien av utstyret som var lagret og planlagt overført, utgjorde i 1990 om lag 30 milliarder kroner. Materielt sett ga altså fellesforsvaret Norge mange fordeler, og forsvarsbyrdene ble dermed adskillig lettere å bære.
Særlig USA bidro med mye. Det omfattende tosidige samarbeidet med USA har hatt karakter av en allianse innenfor alliansen. USA avløste dermed, etter 1949, Storbritannia som den dominerende støttemakten. For mange ble også USA det kulturelle forbildet.
 
I 1960 og 70 årene, ble Vest Tyskland Norges viktigste europeiske støttespillere. I knapt nok noe annet europeisk land hadde atlanterhavspolitikken et så sterkt rotfeste som i Norge. I 1951 uttalte utenriksminister Halvard Lange at en stadig tettere sammenbinding av det nordatlantiske samfunnet var retningsgivende for hele vår utenrikspolitikk.
 
Senere utenriksministre har gitt uttrykk for en liknende prioritering. Denne vektleggingen var i samsvar med historiske tradisjoner, men vi må også se den i sammenheng med den sterke frykten for Sovjetunionen, behovet for militær assistanse og at Norge foretrakk å samarbeide i et løsere forbundet atlanterhavssamfunn fremfor å være med i et overnasjonalt vesteuropeisk samarbeid.
 
Både i det politiske miljøet og i opinionen har det etter 1949 vært stor oppslutning om NATO og de atlantiske forbindelsene. Opposisjonen i arbeiderbevegelsen satte først og fremst et kritisk søkelys på innholdet i samarbeidet, særlig USAs globale engasjementer, den kjernefysiske opprustningen og den vesttyske militære deltakelsen.
 
Fra midten av 1970 årene var få mot selve alliansetilknytningen. Tidlig i 1990 årene, da den kalde krigen var avviklet, mente til og med et flertall av dem som stemte på SV, at NATO bidrog til fred.
 
Publiseres med eRedaktør