Forsvaret som samfunnsinstitusjon
14.02.2010
Jan W Hansvoll
Som vi tidligere har sett, har militærvesenet sammen med rettsvesenet og kirken, spilt en sentral rolle opp gjennom historien som byggeklosser i den norske statsutviklingen. Likevel er det forholdsvis mange som vet lite om hvordan Forsvaret er bygd opp og virker. Derfor skal vi se nærmere på hvordan Forsvaret som samfunnsinstitusjon, hvordan det ble ledet, og særtrekk ved det forskjellige forsvarsgrenene var.
Årene fra 1945 til 1990 var en kraftig vekstperiode for det norske forsvaret. En betydelig del av samfunnets fellesmidler gikk til denne sektoren. De store uttellingene til Forsvaret ble først og fremst begrunnet med krigserfaringene og vårt naboskap til Sovjetunionen, som myndighetene oppfattet som en trussel mot norske sikkerhetsinteresser. I gjennomsnitt brukte vi i dette tidsrommet årlig litt over tre prosent av bruttonasjonalproduktet til forsvarsformål.
Måler vi bevilgningene i prosent av statsbudsjettet, markerte 1952-53 som et toppår, da hele 30 prosent gikk til Forsvaret. I de neste årene viste tallene en synkende tendens, og fra 1961 til 1980 lå de mellom 16,2 og 8,6 prosent. Etter 1980 har prosenttallet gått ytterligere nedover, og i statsbudsjettet for 1999 fikk Forsvaret5,5 prosent, noe mange fant var i knappeste laget.
En stor del av den militære styrkeoppbyggingen foregikk i de nordligste landsdelene, og denne utbyggingen fikk positive ringvirkninger i mange lokalsamfunn. Det ble skapt en rekke sivile arbeidsplasser, og mange steder fikk det lokale næringslivet drahjelp. Utbyggingen av Forsvaret betydde mye for den økonomiske og sosiale gjenreisingen og utviklingen nordpå etter krigen. Noe spissformulert kan man si at 90 prosent av forsvarets behov fantes i et område der 10 prosent av befolkningen bodde.
Det ble bygd militære anlegg av forskjellig slag ikke bare på landjorda, men på fjelltopper, inni fjell og under vann. Flere av disse anleggene vitner om høy ingeniørkunst av høy klasse. I denne langvarige ekspansjonsperioden har Forsvaret videreutviklet og opprettet nærmest et utall av forskjellige institusjoner og organisasjoner som spenner over et svært vidt felt.
Enkelte henvender seg til allmennheten, som Forsvarsmuseet, mens andre fungerer som leverandører av spesialtjenester til Forsvaret, som Forsvarets bygningstjeneste, Forsvarets hundeskole og Forsvarets regnskapssentral. I tillegg kommer en serie av skoler og kurs som gir opplæring og undervisning på alle plan, fra lærlingeplasser til høgskolenivå.
Alle forsvarsgrenene har sine egne krigsskoler som gir offisersutdanning. Det norske offiserskorpset har tradisjonelt ikke vært noen mektig samfunnsgruppe. Særlig i etterkrigstiden har offiserene vært varsomme med å tone politisk flagg. Militarismen har ikke stått sterkt i landet vårt, og offiserer ”med en Napoleon i magen” har raskt blitt satt på plass.