MENY

FAKTA OM

ORGANISASJONER




AVISER OG TIDSSKRIFT    
Jan W Hansvoll
Pensjonert offiser
Leder og redaktør
E-post; hansvoll@start.no
Tlf: 920 97 24
 
STYRET 2009

Jan W Hansvoll, leder
Karl Anton Hansen, nestleder
Marit Garaas Gulli, sekretær
Karsten Johannsen, kasserer
Ivar Johnsen, styremedlem

Svein Nymoen, 1.vara
Roar Rypern, 2.vara

FORMÅL

Norges Forsvarsforening  er en sivil,uavhengig og partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for at forsvarsviljenm til enhver tid er levende i vårt folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.

FORSTÅELSE FOR VÅRT TOTALFORSVAR

NFF ble ble grunnlagt i 1886. Gjennom aktiv informasjonsvirksomhety sprer NFF opplysning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og skaper forståelse og støtte for vårt totalforsvar Dette gjøres ved henvendelser til politiske myndigheter, informasjon til presse, internett og andre medier i tillegg til møter, foredrag, kurs og seminarer.

FORSVARET SKAL SIKRE FREDEN

Fred er ikke bare fravær av krig. Fred er uløselig knyttet til frihet og uavhengighet. Forsvarsevnen Forsvarsevnen må være basert på uforutsigbare forutsetninger og langsiktig planlegging. Forsvaret kan raskt rives ned, mens det tar tid i å bygge det opp. Et troverdig forsvar innenfor NATO-alliansen er vår beste garanti for fred.


KFF DEKKER KOMMUNENE:


FORSVARS-
DEPARTEMENTET



 

 


 
SALG AV BØKER

Telemark regiments historie, et praktbind om regimentet og om Heistadmoen ekserserplass. Dette er en minnerik lokal historiebok for alle dem som har tjenestegjort ved Telemark regiment eller/og på Heistadmoen..Forfatter er oberst (P) Sigurd Friis, TMRs nest siste regimentssjef før regimentet ble medlagt i 2002.

Marit Gulli, KFFs sekretær, tar imot din bestilling. Boken koster 100 kroner (eksklusiv porto).
Mobil: 920 57 634.

E-post: marit.gulli@ka-group.com 

Begrensninger på militær virksomhet i Nordområdene

20.02.2010
Jan W Hansvoll
I Nord-Norge og på Svalbard la Norge vekt på å føre en politikksom tok hensyn til sovjetiske interesser. Forsvarsminister Jens Chr Hauge fremhevet i 1949 at det militære samarbeidet måtte utformes slik at provokasjonsmomentet overfor Sovjetunionen ble minst mulig.
 
Som et utsatt område i storpolitikken måtte den nordlige landsdelen få være i fred. Særlig i grensefylket Finnmark var norske myndigheter forsiktig med å tillate alliert militær aktivitet. I de to andre nordnorske fylkene ble forsvaret allerede i 1950-årene sterkt utbygget. Forsvarsutbyggingen her var en forutsetning for at allierte styrker kunne overføres i et større omfang.
 
I Finnmark formaliserte regjeringen rundt 1960 at lengdegraden 24 øst ved Hammerfest markerte grensen for allierte øvelser og militære tokter. I 1960-årene gikk norske og allierte militære inn for å flytte denne grensen til 27 grader, blant annet for å kunne ta i bruk Banak flyplass innerst i Porsangerfjorden. De forslo også å bruke Høybuktmoen ved Kirkenes til enkelte transportoppdrag.
 
Særlig var man opptatt av at NATOs flernasjonale brannkorps (Allied Mobile Force) skulle få anledning til å øve med norske hærstyrker også i grensefylket. Det var tiltenkt oppgaver i Nord-Norge i krise- og krigstilfeller. Hensikten var å styrke et svakt befestet flankeområde som et svar på den kraftige militære utbyggingen på Kolahalvøya. 
 
Både regjeringen Gerhardsen og regjeringen Borten gikk likevel i mot å myke opp begrensningene. Etter krisen med U”-flyet i 1960 vedtok norske myndigheter ytterligere restriksjoner på alliert virksomhet. Det viktigste var at allierte fly heller ikke fikk operere fra norsk område over internasjonalt farvann øst for 24Ø. Med få unntak kom de vestlige stormaktene til å respektere restriksjonene for Finnmark.
 
Et annet uttrykk for den norske lavspentpolitikken, var at det militære materiellet for det amerikanske marinekorpset i 1981 ble lagret i Trøndelag og ikke i Nord-Norge. Samtidig ble langtrekkende fly som kunne bære kjernevåpen, fjernet fra opplegget. I stedet ble utstyret for en ekstra brigade forhåndslagret i Troms. Opprinnelig hadde både amerikanske og norske militære myndigheter foretrukket lagre i Nord-Norge. Den politiske stormen som oppstod, gjorde det nødvendig med et kompromiss som ivaretok både politiske og militære behov.
 
John Lyng (H) sa en gang at når telefonen ringte om natten i hans tid som utenriksminister, tenkte han på Svalbard. Det illustrerer hvilke problem denne øygruppen representerte for norsk utenrikspolitikk. Flere forhold spiller inn her. Svalbard hadde militærstrategisk betydning, og ved siden av Norge hadde bare Sovjetunionen fast bosetting på øygruppa.
 
Da Norge på fredskonferansen etter den første verdenskrigen fikk herredømmet over Svalbard, var det med to viktige begrensninger. De økonomiske ressursene på øygruppa var i følge likebehandlings prinsippet å betrakte som en slags internasjonal allmenning. Videre forpliktet traktaten Norge til ikke å opprette eller tillate noen flåtebase eller anlegg noen befestning, og øygruppa måtte aldri benyttes i krigsøyemed.
 
Norske myndigheter hadde i frisk erindring at Sovjetunionen i perioden 1944 – 47 hadde forsøkt å endre Svalbardtraktaten og etablere et norsk- sovjetisk samstyre. Av frykt for nytt sovjetisk påtrykk stod derfor de sovjetiske gruvesamfunnene i et par tiår langt på vei utenfor norsk kontroll.
 
Den utpregede norske tilbakeholdenheten fikk også andre uttrykk. På Svalbard ble ikke en gang de traktatmessige mulighetene til å ha et lokalforsvar benyttet av norske myndigheter. Bare et sivilforsvar ble etablert. Videre ble planer og en sivil flyplass på øygruppen lenge lagt på is. Da den end3elig ble åpnet i 1975, ble fem seks russere stasjonert på flyplassen. Samtidig fikk russerne en forsikring om at flyplassen skulle tas i bruk for sivil luftfart.
 
I det store og helt ble løftet holdt. Norske militære fly og fartøyer har bare sjelden besøkt Svalbard. Allierte anløp ble ikke tillatt. Norske myndigheter skilte hele tiden skarpt mellom fellesforsvaret av fastlandet og Svalbard.
 
Selv om Svalbard fra 1951 inngikk i alliansens forsvarsområde, var det under hele den kalde krigen en forutsetning at Forsvarets hovedoppgave ved et sovjetisk angrep var å evakuere den norske sivilbefolkningen.
 
Verken norske eller allierte myndigheter la opp til oppholdende strid her, og først godt ut i 1970 årene vågde norske myndigheter å hevde norsk suverenitet med styrke overfor russerne på Svalbard. Vi vet ennå for lite om russernes militære planer her, men trolig ville de i en storkrig ha etablert seg på øygruppa. Under den kalde krigen ble imidlertid Svalbard værende en fredens øy og en gråsone mellom øst og vest.
 
På Jan Mayen fantes det ikke russere, og suvereniteten var ikke begrenset av en internasjonal traktat, så her våget de norske myndighetene mer. Amerikanerne fikk i 1959 -60 etablere LORAN A og LORAN C navigasjonsstasjoner på øya, og det fåtallige norske personellet ble satt opp som HV-soldater. Men i en krigssituasjon skulle også folkene på Jan Mayn evakueres, akkurat som på Svalbard.
 
Publiseres med eRedaktør