Forsvarsledelse og nye krav etter den kalde krigen
27.02.2010
Jan W Hansvoll
Satt litt på spissen kan vi si at Forsvaret i etterkrigsårene frem til 1970 var et samkongedømme, der lederne fra de tre forsvarsgrenene Landforsvaret, Sjøforsvaret og Luftforsvaret hadde en sterk og selvstendig stilling. Men det hersket ikke alltid idyll mellom de militære sjefene.
Foto: Forsvarets overkommando, Huseby
De kunne være svært uenige om de prioriteringer og veivalg Forsvaret skulle ta. Tendensen til rivaliseringer og sjalusi mellom forsvarsgrenene var en medvirkende faktor til den grundige omorganiseringen av hele det norske foresvaret som ble gjennomført i 1970.
Forsvarets Overkommando (FO) ble nå gjenopprettet som den øverste militære ledelsen i Norge. Formålet var å gjøre Forsvarets toppledelse enklere, mer enhetlig og effektiv og mindre personellkrevende. Da ble sjefene for forsvarsstaben, de tre forsvarsgrenene pluss Heimevernet innlemmet i FO. Det er viktig at Forsvaret går i takt, og de ulike militære enhetene ikke trekker i hver sin retning.
Forsvarssjefen er siden 1963 den øverste faglige sjef for det norske forsvaret og har kommandoansvar over Norges forsvar i fred. Forsvarssjefen har ansvaret for å planlegge og forberede det militære forsvaret både når det gjelder langtidsplaner og planer for beredskap og mobilisering.
Han er regjeringens og forsvarsministerens nærmeste rådgivere i freds- og krigstid, og han representerer Norge i NATOs militærkomite. Forsvarets overkommando er forsvarssjefens organ for den fagmilitære ledelsen av landet vårt.
Opphøret av den kalde krigen markerte sluttpunktet for en førtiårig ekspansjonsperiode i Forsvarets historie. Trusselen fra øst var ikke lengre så overhengende, og politikerne ble straks mer forsiktige med bruken av penger. Dette falt i tid sammen med en bredt anlagt statlig effektiviseringskampanje, der en skulle få mer helse, mer skole og mer omsorg for hver skattekrone.
Forsvaret slapp ikke unna, og det måtte yte mer forsvar for hver krone det fikk. Hele offentlig sektor skulle bli styrt etter strenge virksomhetsplaner som skulle gi bedre utnytting av ressursene.
Men krigsteknologien har de siste årene vært i enorm utvikling. Våpen og annet militært utstyr blir stadig mer raffinert og forseggjort, og samtidig viser prislappene større og større tall. Derfor har det gradvis oppstått et misforhold mellom driftsutgifter og investeringsbehov i Forsvaret.
Vi ser de samme tendensene her som i industrien og næringslivet ellers. Folk er dyre. De skal ha både mat og klær og lønn. Derfor blir det investert mer i maskiner. I forsvarssammenheng betyr det økt satsing på moderne våpen. Utviklingen i 1990 årene har tvunget Forsvaret til å tilpasse seg slagordet: kvalitet på bekostning av kvantitet. Dette skjer også globalt for øvrig.
Dette har stilt krav til militærvesenet overfor tøffe omstillingskrav. Mange ansatte har blitt overtallige, og samtidig har Forsvaret problemer med å gi nøkkelpersonell konkurransedyktige lønninger.
Som en oppsummering kan vi si at all den kunnskapen og kompetansen som et moderne forsvar krever, har gjort Forsvaret til en kunnskapsbedrift. Forsvaret har nå en svært sammensatt organisasjonsstruktur, og det har sine enheter og sin aktivitet spredt over hele landet.
I alt er det over 20 000 sivile og militære som tjener til sitt daglige brød i Forsvaret, som derfor er en av de største arbeidsplasser i landet. Endringene i Forsvaret har berørt mange mennesker og lokalsamfunn. Flere steder herket det frykt for at redusert militær virksomhet skulle true livsgrunnlaget for mindre bygdesamfunn som i en årrekke hadde utviklet seg sammen men med oppbyggigen av Forsvaret.