Hvem er de nyttige idiotene?
02.03.2010
Jan W Hansvoll
Etter årsskiftet har jeg tenkt mye på det virkelighetsbildet aviser og media for øvrig tegner av situasjonen spesielt i Afghanistan. Det jeg ser er den store avstand mellom det Afghanistan media beskriver og det bilde jeg hører fra hjemkommende norske soldater og befal som man møter og hva de kan berette. Dette sier generalsekretæren i Norges Forsvarsforening, Åge Hamang, til fagtidsskriftet Norges Forsvar i siste nummer.
Medias totalbilde er helsvart, fylt av håpløshet, fiasko for NATO nesten uansett, ingen tegn til forbedring, helst fra vondt til verre, en endeløs kritikk av det som gjøres med ekstremt mye spalteplass når ISAF styrkene, som Norge er en del av, begår feil i kampenes hete, fremstillingen av en afghansk befolkning som stadig blir mer fiendtlig innstilt til ISAF, frivillige hjelpeorganisasjoner som også bidrar til den massive kritikk av det militære engasjement spesielt dersom de militære styrker skulle finne på å gi nødhjelp til sivile afghanere. Spesielt da de frivillige hjelpeorganisasjonene ofte glimrer med sitt fravær der og da, i følge de militære som tydeligvis er til stede og kunne yte hjelp.
Dette massive og helsvarte presseoppslag står i sterk kontrast til hva militære, som har skoene på i felt , sier. Dette er folk som blant annet også har hatt direkte kontakt med afghanere på landsbygda og i enkelte tilfeller faktisk har levd sammen med dem over noen tid, har vært dette folks gjester. Den samme erfaring har de mange FN observatører som arbeider opp mot sivilbefolkningen i andre konfliktområder.
Men det er ikke slik at disse militære personene kun formidler at alt er såre vel. Men det de formidler er et mye mer nyansert bilde enn det massemedia massivt tegner. De i uniform legger ikke skjul på at det er mange og vanskelige utfordringer, men beretter også om fremskritt og muligheter på en rekke områder. Generelt uttaler de seg sympatisk om den afghanske befolkningen og at det er mulig å vinne deres tillit. Det den jevne afghaner søker, er størst mulig trygghet for seg og sine, da helst uten Taliban. Men afghanerne har gjennom historien lært at det lønner seg å satse på den som står igjen på vollen når røyken har lagt seg.
Ved å studere media oppslagene kan man få inntrykk av at de ugjerninger de ytterliggående islamistene, Taliban og al-Qaida, påfører befolkningen i Afghanistan og verden for øvrig, ikke får den samme avsky og oppmerksomhet som eksempelvis en feilbombing fra NATOs side. Det er noe merkelig at ikke vestlige media utdyper og analyserer det regimet ytterliggående islamister ønsker å påtvinge menneskeheten minst like tydelig. Et regime som neppe ville tåle et snev av det frie ord for ikke å snakke om en fri presse.
Kan det være sånn at den vestlige presse er så superkritiske til alt som skjer med vestlig fortegn, og relativt så lite kritisk til de ytterliggående islamisters mål og gjerning at de til syvende og sist ender opp som Taliban’s nyttige idioter? Tanken på at også norsk presse er i ferd med å sage av den frihets gren de selv sitter på er i så fall ikke helt fjern i mine tanker.