Muhamed og Koranen
02.03.2010
Jan W Hansvoll
At islam på 600 tallet klarte å underlegge seg enorme områder fra de kristne må tilskrives den ytterst vellykkede politiske, militære og religiøse lederen Mohammed. Hans tenkning var revolusjonerende for arabiske stammefolk på hans tid. Da Europa begynte å utvikle seg på 1000 tallet, stagnerte den islamske verden. Fra å være fremskrittsvennlig ble islam tilbakeskuende. At Mohammed ikke utviklet en forestilling og den verdslige stat men fremmet forestillingen om umma’en, fellesskapet av alle muslimer.
Åpningskapitlet i Koranen, muslimenes hellige skrift, som anses å være en tro gjengivelse av de åpenbaringer profeten mottok. Disse åpenbaringene fant sted over en periode på 20 år, frem til Muhammeds død i 632. De ble nedtegnet eller memorert fortløpende, men først samlet og redigert senere. Denne redigeringen ble foretatt på en slik måte at de 114 kapitlene ble plassert ut fra sin lengde, med det lengste kapitlet først og det korteste til slutt - med unntagelse av selve åpningskapitlet, som er et av de korteste. På denne måten kom kapitlene i noe henimot omvendt kronologisk rekkefølge.
Muhammeds tidlige åpenbaringer var nemlig blant de korteste. De var fyndige, kraftfylte og advarende, rettet til innbyggerne i hjembyen Mekka, hvor Muhammed startet sin forkynnervirksomhet omkring år 610. Vel et tiår senere hadde han ikke klart å samle stort mer enn en håndfull tilhengere. Og dette var for en stor del folk fra den lavere del av den sosiale rangstigen i den blomstrende handelsbyen Mekka. Men så kom omslaget. I 622 ble Muhammed og hans følgesvenner innbudt til å slå seg ned i Medina av en gruppe innbyggere der. Det er fra dette året, fra datoen for emigrasjonen til Medina, at muslimene starter sin tidsregning.
Nå ble Muhammeds oppgave en annen og dette bærer også hans forkynnelse preg av, slik den kommer til uttrykk i Koranen. Kapitlene preges mindre av den advarende røst, mindre av de manende henstillinger om å følge den rette vei, mindre av den glødende lyriske kraft. I disse siste ti år av sitt liv var Muhammed ikke bare Guds budbringer, han var også leder for et samfunn som krevde organisasjon, orden og styring.
Dette gjenspeiles i de kapitlene som skriver seg fra denne perioden. De blir mer detaljerte, mer preget av praktiske anvisninger på hvordan menneskene skal forholde seg, mer av utfall mot dem som står muslimene imot. Det er også flere henvisninger til tidligere profeter, spesielt til dem som hadde advart, men uten å bli tatt alvorlig.
Dette er helt i tråd med Muhammeds oppgave, slik han selv så den, og slik en muslim oppfatter ham. Ikke som noen egentlig nye religionsstifter, men som den siste i en lang rekke av Guds budbringere, en serie som omfatter de tidligere monoteistiske profeter, med Moses og Jesus som to av de mest velansette. Slik blir Muhammed den siste profet, den som fullbrakte verket og det ene, korrekte budskap til menneskeheten. Muslimene betrakter således Koranen som Guds ord - en jordisk reproduksjon av en evig, himmelsk original.
Er dagens demonstrasjoner i Oslo mot Mohammed tegningene og de utsang som pressen omtaler, tegn på en trussel mot det norske samfunn et angrep på rettsstaten og vårt demokrati? Er vi selv blind for de fakta som ligger til grunn for selve religionsbegrepet – Islam? Jeg skal ikke konvertere. Jeg bare prøver å forstå.