MENY

FAKTA OM

ORGANISASJONER




AVISER OG TIDSSKRIFT    
Jan W Hansvoll
Pensjonert offiser
Leder og redaktør
E-post; hansvoll@start.no
Tlf: 920 97 24
 
STYRET 2009

Jan W Hansvoll, leder
Karl Anton Hansen, nestleder
Marit Garaas Gulli, sekretær
Karsten Johannsen, kasserer
Ivar Johnsen, styremedlem

Svein Nymoen, 1.vara
Roar Rypern, 2.vara

FORMÅL

Norges Forsvarsforening  er en sivil,uavhengig og partipolitisk nøytral organisasjon som arbeider for at forsvarsviljenm til enhver tid er levende i vårt folk, og at Norge alltid må ha et forsvar som på en betryggende måte verner landets frihet, uavhengighet og fred.

FORSTÅELSE FOR VÅRT TOTALFORSVAR

NFF ble ble grunnlagt i 1886. Gjennom aktiv informasjonsvirksomhety sprer NFF opplysning om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og skaper forståelse og støtte for vårt totalforsvar Dette gjøres ved henvendelser til politiske myndigheter, informasjon til presse, internett og andre medier i tillegg til møter, foredrag, kurs og seminarer.

FORSVARET SKAL SIKRE FREDEN

Fred er ikke bare fravær av krig. Fred er uløselig knyttet til frihet og uavhengighet. Forsvarsevnen Forsvarsevnen må være basert på uforutsigbare forutsetninger og langsiktig planlegging. Forsvaret kan raskt rives ned, mens det tar tid i å bygge det opp. Et troverdig forsvar innenfor NATO-alliansen er vår beste garanti for fred.


KFF DEKKER KOMMUNENE:


FORSVARS-
DEPARTEMENTET



 

 


 
SALG AV BØKER

Telemark regiments historie, et praktbind om regimentet og om Heistadmoen ekserserplass. Dette er en minnerik lokal historiebok for alle dem som har tjenestegjort ved Telemark regiment eller/og på Heistadmoen..Forfatter er oberst (P) Sigurd Friis, TMRs nest siste regimentssjef før regimentet ble medlagt i 2002.

Marit Gulli, KFFs sekretær, tar imot din bestilling. Boken koster 100 kroner (eksklusiv porto).
Mobil: 920 57 634.

E-post: marit.gulli@ka-group.com 

Kvinner i Forsvaret

04.03.2010
Jan W Hansvoll
Kvinner i Norge har aldri hatt verneplikt, men det har lenge eksistert kvinneorganisasjoner som har arbeidet aktivt for forsvarssaken. Norges Lotteforbund (NLF) ble stiftet i 1928 og hadde som et par av sine viktigste oppgaver å sørge for sanitetsutstyr og en skikkelig kjøkkentjeneste i de militære forlegningene. Kort sagt var det et hovedmål å utstyre de militære etablissementer med inventar som gjorde det mer trivelig for soldatene.
 
I dag er det en sentral oppgave for organisasjonen å få kvinnene med i arbeidet for totalforsvaret, og forbundet har i dag ca 2 200 medlemmer. Kvinners Frivillige Beredskap (KFB) ble stiftet i 1951. KFB er et partipolitisk nøytralt samarbeidsorgan for landsomfattende faglige, kulturelle og humanitære organisasjoner med et stort antall kvinnelige medlemmer, Organisasjonens hovedmål er blant annet å spre opplysning og Norges totalforsvar og arbeide for å styrke det sivile samfunns muligheter til ¨å møte krisesituasjoner i fred og krig.
 
KFB samarbeider aktivt med Forsvaret og Direktoratet for sivilt beredskap og ønsker å skape et ”tryggere” samfunn på alle plan: et samfunn som er beredt på kriser, et samfunn som ikke overrumples, og et samfunn uten frykt.
 
Erfaringene fra okkupasjonsårene representerte et vendepunkt i synet på kvinnenes plass i forsvars- og motstandsarbeidet. Mange kvinner hadde under krigen gjort en kjempeinnsats i det illegale arbeidet som kurerer og etterretningsagenter i tillegg til mer tradisjonelle kvinneoppgaver som å sørge for mat og husly.
 
De deltok ikke i Milorgs væpnede oppsetninger, men det var ikke alltid et skarpt skille mellom det sivile og militære motstandsarbeid.
 
Det var mange kvinner som av ulike grunner oppholdt seg i Storbritannia under den andre verdenskrigen. En rekke av dem ble snart knyttet til Forsvarets tjeneste som sykepleiere, sanitetspersonell eller hjelpepersonell. I 1942 innførte den norske regjeringen i London tvungen verneplikt for alle norske kvinner i Storbritannia mellom 18 og 40 år. Hovedårsaken til dette nokså drastiske vedtaket var det store behovet for arbeidskraft.
 
Dette var første, og til nå siste gang i historien at norske kvinner har blitt pålagt tvungen verneplikt i Forsvaret. Bestemmelsen ble imidlertid opphevet i 1945,og da hadde om lag 500 norske kvinner utført sin verneplikt.
 
Krigserfaringene gjorde at en del kvinner fikk smaken på militærlivet. De hadde i praksis fått vist at de gjorde en krigsnødvendig innsats. Det var nok en medvirkende årsak til at Hærens samband i 1946 begynte å utdanne kvinnelig personell til et eget militært kvinnekorps. Disse kvinnene fikk navnet K-soldater, og rekrutteringen skjedde på frivillig basis.
 
I de første etterkrigsårene var det strid om kvinnenes tilknytning til Forsvaret. I 1946 nedsatte Forsvarsdepartementet det såkalte Hatledal utvalget, som på bredt grunnlag skulle utrede dette spørsmålet. Utvalget konkluderte med at kvinner ble pålagt allmenn verneplikt i fred akkurat som menn. Men dette forslaget ble for tungt å svelge for mange, og Stortinget vedtok i desember 1946 at all militær opplæring av kvinner skulle opphøre.
 
I 1953 ble det vedtatt i Stortinget at kvinner på frivillig basis kunne sløke opptak på Forsvarets ulike kurs. De kunne gjøre tjeneste som uniformert personell, men det ble understreket at kvinnene skulle ha sivil status. For å lette innpassingen av kvinner i Forsvaret ble det fra 1953 innført en ordning med kvinneinspektører i de tre forsvarsgrenene Hær, Sjø og Luft.
 
Sammen med sjefssøster i Forsvaret sanitet, utgjorde disse kvinnenemnd. Nemnda skulle være et rådgivende organ for forsvarssjefen og Forsvarsdepartementet. Utover i 1950 årene arbeidet Forsvarets kvinnenemnd for å gi kvinnene militær status. Men Stortinget fastholdt at kvinnene skulle bli ansatt som sivile. Grunnlaget ble nå lagt for den såkalte KIF-tjenesten, som gradvis vokste frem mot slutten av 1950 årene.
 
Betegnelsen KIF stor for Kvinner i forsvaret og omfattet kvinner som hadde undertegnet avtale med Forsvaret om fremmøte ved mobilisering. I tillegg kom SIF personellet, sykepleiere i Forsvaret, som bestod av autoriserte sykepleiere. KIF personalet hadde til daglig sivil status. Først når kvinnene var i militær uniform under øvelse og kurs, ble de regnet som militært personell med de rettigheter og plikter det innebar.
 
KIF personellet hadde egne grader og distinksjoner, men kunne ikke bli nyttet i stridende tjeneste. Men når en brukte kvinner i ikkestridende tjeneste, kunne menn bli frigjort til stridende stillinger. KIF tjenesten hadde en rekke svakheter. Det var blant annet spørsmål om hvor juridisk holdbar den avtalen var som KIF personalet hadde med Forsvaret.
 
I 1970 ble det derfor nedsatt et utvalg som skulle vurdere ordningen. Utvalget leverte sin innstilling i 1973 og anbefalte at kvinnene i større grad måtte likestilles med menn i Forsvaret. Innstillingen foreslo at kvinnene skulle få militær status og anledning til å utføre all ikkestridende tjenesteoppgaver. Utvalget gikk ikke inn for å pålegge kvinner allmenn verneplikt.
 
Til tross for motstand i deler av Forsvaret sluttet Stortinget seg til hovedpunktene i utvalgets innstilling. I enkelte forsvarskretser var det mange som gremmet seg over vedtaket. Noen ledende offiserer uttalte at ”alle mener at kvinnene ikke hører hjemme i Forsvaret”. Andre i Forsvaret ville slutte dersom de fikk kvinnelig sjef, mens noen var opptatt av mer praktiske problemer, som egne toaletter og baderom for jentene. Dessuten var støvlene for store, og det var for trangt om bord i jagerflyene og i ubåtene.
 
Kvinner fikk i 1977 adgang på frivillig grunnlag å tjenestegjøre i militære stillinger i Forsvaret. Det stod i sterk motsetning til KIF ordningen, der kvinner bare fikk gjøre tjeneste i Forsvaret som sivilt personell. Men fremdeles fikk ikke kvinner mulighet til å tjenestegjøre i stridende stillinger og til å avtjene vanlig førstegangstjeneste. Kvinner fikk som en følge av disse endringene, tjenestegjøre i den norske bataljonen i FNs fredsbevarende UNIFIL styrke i Libanon allerede fra starten i 1978.
 
Men det var forholdsvis få kvinner som frivillig søkte utdanning og arbeid i Forsvaret de første årene. I tiårs perioden 1978 til 1988 utgjorde kvinnene bare mellom to og tre prosent av elevkullet ved befals- og krigsskolene.
 
Sviktende personelltilgang til Forsvaret og økt interesse for likestillingsarbeidet gjorde at det tidlig p på 1980 tallet oppstod et press for at tjenesteområdet for kvinner i Forsvaret måtte utvides. Utvalget for yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret ble nedsatt i 1980 for å vurdere dette spørsmålet, og i 1985 ble det innført såkalt yrkesmessig likestilling i Forsvaret. Det betyr at norske kvinner i dag kan konkurrere om opptak ved alle Forsvarets skoler og gjennomgå førstegangstjenesten.
 
Kvinner som frivillig søker seg til Forsvaret, må undertegne en såkalt villighetserklæring, der de påtar seg de samme plikter som menn. Det finnes imidlertid spesielle regler for kvinners utdanning og tjeneste ved svangerskap, fødsel og amming. All utenlandstjeneste i NATO og FN regi er åpen for kvinner.
 
Kvinneandelen i det norske forsvarer var omkrig 2000 på 5,8 prosent. Det er forholdsvis lite. Forsvarsdepartementet har derfor som mål å øke kvinneandelen til 7,5 prosent innen 2010. Da Norge i 1985 innførte yrkesmessig likestilling i forsvaret, var det et av foregangslandene i NATO. Bare Belgia og Nederland var tidligere ute, i 1981 og 1983.
 
I 1988 fulgte Danmark etter. Når det gjelder prosentandelen kvinner i Forsvaret, ligger Storbritannia, USA og Canada på topp. I 1997 hadde disse landene henholdsvis 7, 13, 2 og 10,7 prosent. Men i Storbritannia og USA er kvinner unntatt fra stridende tjeneste.
 
Publiseres med eRedaktør